Poveglia – Det desidert jævligste sted på jord
Man har hjemsøkte steder. Det finnes steder der energier, spøkelser, gjenferd og faenskap trives bedre enn andre steder. Det finnes steder som er skremmende, mer skremmende og direkte avskylige. …og så har man Poveglia! Historien varierer. Her er kortversjonen:
En gang for lenge siden stod slagene om makten i Italia utenfor kysten av Venezia. Romertiden var over. Roma var befestet og Venezia var den viktige handelsbyen. Store slag og langvarige kriger drar med seg en bråta med lik. Død kriger lukter vondt og forpester drikkevannet, så vi dumper dem i sjøen. For Venezias del dumpet man likene på en liten atoll (eller skjær om man vil) som så vidt stakk over vannflaten.
Etterhvert ble den lille atollen til en øy, og etterhvert som likhaugene stakk mer over vannflaten ble det en ganske stor øy. Ettersom årene gikk ble de øverste lagene til jord og på jorden vokste gress, busker og trær. Så kom Svartedaugen (The Plague). Man kunne ikke ha sjuke folk gående rundt og smitte hardt arbeidende borgere. Derfor bygget man et sykehus ute på Poveglia. Der sendte man de syke. Folk ville jo bli frisk, så et sykehusopphold takket man ikke nei til.
Styresmaktene visste råd. For ute på Poveglia stod ikke bare sykesengene og ventet, men derimot en stor kremasjonsovn. Folk fikk vite at dette var et kur-kammer og gikk villig inn. På den andre siden ble de skrapet ut som kull.
Despoter, diktatorer og forskjellige herskere kom og gikk. Alt man ikke ville vite av, sendte man til Poveglia. Til og med Benito Moussolini (Eller Il Duce blant venner) sendte sine poltiske motstandere dit. Påfallende få kom tilbake. For å bøte på den dårlige stemningen som etterhvert bredte seg, hadde man bygget en kirke på øya. Her ble det ansatt en prest. Han hoppet ut fra tårnet og gikk klask i bakken. Det var et høyt tårn. Mannen var død.
Sånn for å toppe det hele gjorde man mot slutten av forrige århundre om det gamle sykehuset til et mentalsykehus. Det hjalp. Ingen kø. Folk tok livet av seg fortere enn man fikk inn nye pasienter. Effektivt som bare det.
Sånt blir det dårlig stemning av. Sinnsykehuset ble stengt, men mange forpinte sjebner forstod ikke at livet var over. Skal man tro lokale historikere, stod gjenferdene formelig i kø. Folk som besøkte øya kom enten ikke tilbake, eller var ikke seg selv lenger. Gjester som hadde besøkt Poveglia og kom levende tilbake, endte som syke, sinnsyke, gale eller dypt deprimerte ved retur til fastlandet.
Reslutatet ble at styresmaktene til slutt tok til fornuften og nektet folk å gå i land på øya. Det ble gitt spesielle tillatelser, og noen reiste dit og gikk i land helt uten lov. Noen fikk seg en opplevelse de sent vil glemme. Her er noen av dem:
Og det går bare værre (kortversjonen):
En annen i to deler: (Kos deg, sett på lyset og skru ned lyden)