Hvor galt kan det gå, når noen tenker nytt og alle tenker feil?
I 1972 hadde Manchesters bystyre fått nok. Slummen i Hulme, utenfor byens sentrum skulle bort. De gamle smale byhusene med utedo i de bittesmå bakhavene var ikke lenger beboelig for mennesker, mente man. Dette ble begynnelsen på The Hulme Crescents (best kjent i England som bare The Crescents)
Ingen skjønte på det tidspunktet hvor galt det skulle gå.
De gamle byhusene man ellers ser i alle engelske byer ble revet, gatene fjernet og folk flyttet, enten de ville eller ikke. I stedet ble det bygget 3284 leiligheter i noen gigantiske blokker formet som halvbuer. I flere etasjer over hverandre bygget man i prefabrikkert betong leiligheter beregnet for kjernefamilier på 4. Utenfor laget man såkalte SkyWays. Tanken var at disse brede betonggangene, hengt utenpå fasaden, skulle minne om verden slik den var før i de små byhusene. Disse betongbroene skulle samle det samme sosiale miljøet man hadde sett i det gamle Hulme. De kunne ikke tatt mer feil.
Så gikk alt til sakte til helvete
Problemet var at nå skulle 13000 mennesker tilbake, inn i helt nye boformer. Ny naboer på alle sider. Sosialleilighetene ble helt tilfeldig tildelt.
Manchester så også sitt snitt til å få plassert bort alle sosial kasus de hadde, og i en salig røre forventet man at familier med opp til 8 og ti barn skulle fungere i leiligheter laget for 3 til 4 personer. Her skulle arbeiderbarna vokse opp, på betongbroer, side om side med minstepensjonister, arbeidsløse, narkomane og andre sosialt vanskeligstilte.
Sosialt bomma det helt. Når det også skulle vise seg at mange leiligheter ble rene muggbombene, først og fremst ettersom de var laget for kjernefamilier på 3-4 personer og ikke fattige og barnerike storfamilier på 8 og 10. Betongen var for tett. De gamle husene var kalde, men de pustet. Elektriske problemer, svartmugg og fuktskader florerte. Helseproblemene lot ikke vente på seg.
En øredøvende støy
Så kom stresset sammen med støyen. Akustikken mellom betonggatene og broene i flere etasjer ble helt øredøvende, når horder av unger ikke hadde noe annet sted å leke.
Det gikk ikke mange årene før forholdene ble så dårlige at myndighetene helt gav opp. Det ble ikke lenger krevet inn hverken husleie eller strøm, for de som ble boende. Allikevel flyktet de som kunne langt vekk. De som ikke hadde noen valg eller andre muligheter ble boende. Hele området ble en smeltedigel for narkohandel og sosial elendighet.
Øvingslokaler, klubber og syntbands
Etter hvert som flere og flere leiligheter ble erklært ubeboelige, ble de okkupert av subkulturer og gjort om til ulovlige klubber og øvingslokaler for 80-tallets store jippo; Synth-bandene.
Gratis strøm var det jo nok av, og plass var det nok av. Melankolien var i høyeste grad til stede og ble til stor inspirasjon, for de som klarte å ta den til seg og skape noe positivt ut av elendigheten. Ut av dette miljøet vokste mange av de største og mest kreative band verden har sett.
Til og med Six Pistols skal ha sitt opphav i nettopp Hulme, og undergrunnsmiløet rundt the Crescents. Andre band som vokste frem fra dette merkelige miljøet var The Hollies, selveste The Bee Gees, Herman’s Hermits og ikke minst The Smiths. Dessverre forsvant disse også, da suksessen og aksepten for denne nye musikkformen tok verden med storm. Tilbake stod tomme skall av muggbefengt betong og dopvrak. Alt forfalt.
Men ingen ting overgår Joy Division
Opprinnelig het de Warsaw, og ble dannet allerede i 1976 i nabobydelen Salford. Bandet bestod opprinnelig av vokalist Ian Curtis, gitarist og keyboardist Bernard Sumner, bassist Peter Hook, med Stephen Morris på trommer.
Ian skulle vise seg å slite med sterk epilepsi, depresjon og flere personlige problemer, og tok sitt eget liv som 23-åring. Bandets andre og siste album: Closer, ble sluppet to måneder etter Ians død, og tittellåta Love Will Tear Us Apart skulle for all fremtid bli det største av alle store kultlåter i populærmusikkhistorien:
Blue Monday – Lyden av 80-tallet
Etter Ian Curtis død, ble de gamle medlemmene av Joy Divison til New Order. Melankolen var borte , og sammen lagde de 80-tallets største hit. Ikke fordi den ble mest spilt på radio eller var en kjent hit-låt, men fordi det var den, og bare den som dundra og gikk på alle klubber både i England og her hjemme i Norge gjennom hele det tidlige 80-tallet:
En ny oase ble til Oasis
The Crescents ble besluttet revet i 1994. I dag er Hulme en vel fungerende bydel, med et atter blomstrende kulturliv. Og ikke et hvilket som helst kulturliv. Dette nye Hulme formet nemlig på 90-tallet et annet band som absolutt er verd å nevne, nemlig Oasis:
Likheter og evig liv
Jeg tror ikke det bare er meg som klarer å både se og høre likheter her. Osasis historie er velkjent, men New Order spiller fortsatt sammen den dag i dag, og gir ut stadig nye album.
Gutta er for lengst grå i håret, men holder fortsatt konserter rundt om i hele verden, på svære arenaer… som om tiden skulle stått stille: